Pinsevenner og hvite sjal

Trafikken i Napoli er noe av det verste jeg har vært borti i Europa. Det tutes og vinkes, rystes på hodet og fektes med armer, det kjøres forbi på innsiden og utsiden. Enveiskjøring respekteres av ganske mange, men over hodet ikke av de det er flest av nemlig alle scootere og motorsykler. De forstår ikke hvorfor vi ikke flytter oss når vi kommer i riktig retning, her må de jo få passere selv om mange av motorsyklene er bredere enn bilen vår. Ja, ja fotgjengerne er i allefall mer forsiktige enn i Norge. Det er jo mer enn et selvmordsforsøk om man prøver å gå over fotgjenger feltet uten å sjekke grunndig til høyre og venstre selv om den grønne mannen lyser klart fra de mange trafikklysene som fortsatt fungerer.

Søndag morgen forsøkte vi oss ut i trafikken igjen. Når man nærmer seg første kryss er det bare å belage seg for kjeft. Bilen bak er nemlig irritert og om man ønsker å tilfredstille den hissige mannen (eller enda verre den hissige damen) som ligger 13 cm bak bilen vår så vanker det kjeft fra både de som kommer fra høyre og venstre i den enveiskjørte veien vi er på vei ut på. Ikke nok med at napolitanerne har et eget syn på enveiskjøringene, det viser seg nemlig at GPS'en vi hadde med fra Norge også har konvertert og blitt syditaliener. GPS fører oss nemlig inn i enveiskjørte gater i motsatt retning. Men her går grensen for meg, "overruled" sier jeg til GPS og svinger inn en sidevei som fører helt andre steder enn dit vi skal.

La meg prøve å komme til poenget. Det er søndag morgen og vi er på vei til en lokal pinsemenighet i en bydel som heter Torres de Graeco eller noe slikt. Bydelen "Det greske tårn" har iallefall en pinsemenighet. Det er mest katolikker, men alle byer har en evangelisk kirke og det er som regel pinsemenigheten Assemblies of God eller Assembli di Dios eller hva det nå heter på dette språket. Etter grunndig research hjemme var jeg klar over at dette kom til å bli kaos. Den ellers fortreffelige "Google Street View" fungerer nemlig heller ikke her. Bare man nærmer seg pinsemenigheten så forsvinner man ut på noen ukjente sideveier hvor Google bilen har vært på et helt annet tidspunkt. Er det noe i katolikk-konspirasjons-teoriene likevel tenker jeg idet vi parkerer bilen i nærmeste by. Vi parkerer mitt i ett kryss og tenker at nå står vi utsatt til, men en varebil finner straks ut at den kan parkere utenfor oss lenger ut i krysset. Mens vi trosser gateskilt, GPS og Google Earth begir vi oss gatelangs på jakt etter pinsemenigheten. Gatene heter nesten det samme overalt og GPS'en har selvfølgelig ikke hørt om dem. Jeg kjenner igjen bygninger og stedene go plutselig er vi ganske nærme der jeg så et skilt på Google Street View. Plakaten med navnet på pinsemenigheten er imidlertid revet ned nå. Men vi er heldige idet vi nesten blir påkjørt av en bil ser jeg det ligger en bibel i frontruten. Dermed var vi på sporet og vi luktet pinsevennmøte lang vei. Iallefall så hørte vi en sang som var alt annet en katolsk. Koret i kjellerlokalet var nemlig i gang allerede. 

VI fikk plass på siste benk og ble splittet slik det sømmer seg for pinsevenner i Italia. Her sitter nemlig damene på ene siden og herrene på den andre. Det var italienere i alle farger og aldre. Barn, ungdom og gamle trauste søstre i sine karakteristiske knekorte kjoler. Men en ting var felles og det var alle de hvite sjalene. Møte var bra det, det var mye folk sikkert 400-500 mennesker og vi forsto nesten ingen ting. Men de sang av hjertens lyst og koret ga alt i de litt gammeldagse italienske sangene. Møte varte i temmelig nøyaktig 2 timer og idet gudstjenesten var over så var det nesten som om kapteinen på flyet slukket "fasten seatbelt" tegnet. Idet pastoren sa amen så forsvant alle sjalene på de flotte og moderne søstrene i løpet av brøkdelen av et sekund. Dermed klakket det i høyhelte sko og det summet i lokalet og opp trappene. Dermed ble det en gåtur tilbake til bilen og et besøk i det lokale supermarkedet hvor ingen meloner veier mindre enn 6 kg. Det var forøvrig for langt til bilen for å kjøpe melon.