Pinsemenighet i alle byer

Selv i Sorrento så er det en menighet som ikke er katolsk og det er pinsemenigheten. Man gjør seg jo tanker om pinsevekkelsens innflytelse over hele denne kloden. Vi dro av gårde søndag morgen og traff likesinnede med trekkspill, gitar og lovsang. Flere utlendinger var på møtet og de hadde et lite opplegg for oversettelse til engelsk. Vi måtte derfor sitte på første benk.

Aha, jeg sitter med en deva-ju følelse, jeg har skrevet dette tidligere, men dette er ikke blitt publisert. Den havna i "utkast" folderen til gmail. Vel, vel, da får dette bli siste innslag på bloggen.

Ingen snakker om Villa Oplontis

Mens busslaster med turister inntok Pompei valgte vi å oppspore en gammel villa som også ble ødelagt av Vesusv utbrudd i 79 e.Kr. Denne villaen var visstnok eid av Keiser Nero og ble benyttet av hans andre kone Poppae Sabrina. Denne kvinnen var vel egentlig elskerinnen hans, hun var jo egentlig gift med keiser Otho (som var keiser noen måneder). 

Vi slet veldig med å finne dette stedet, men med smartphone GPS og Wikipedia som alltid har med koordinater så fant vi til slutt fram til fots i de trange gatene i Napolis utkant. Hva som ellers skjuler seg av gamle ruiner under blokkene i denne bydelen er det umulig å si.

Legg merke til trelemmene som ble benyttet i vinduene og kunne åpnes mot havet. De står delvis åpne som du kan se. De var ikke av tre, treverk har forsvunnet for lenge siden. Disse var av gips etter det jeg kunne se. Her har arkeologene brukt samme metode som i Pompei og gjenskapt gjenstander ved å fylle tomrommet med gips.

Dette får bli siste innlag i denne bloggen. Beklager for alt jeg ikke har fortalt, skulle visst litt mer fra stedet vi bor, byene i nærheten osv, men nå får det holde. I morra bærer det hjemover grytidlig på morran og da vil vi takke for følget på denne bloggen. 

Det har vært stille lenge nå...

Omtrent 3 mill mennesker bor i områdene rundt vulkanen Vesuv. En halv million kan lett bli berørt om det skulle komme et utbrudd. Det ryker ikke lenger av Vesus, utbruddet i 1944 satte en stopper for dette, nå er det nemlig tett på toppen. 

Det er utrolig mye å skrive om Vesuv. På toppen samlet Spartacus sine hærer i 73 f.Kr. Utbruddet i 79 e.Kr la et 20-30m lag med aske over byene Pompei og Herkulanum og en rekke andre steder. Selv taubanen fra 1870 årene har sin egen historie. Jeg foreslår at nysgjerrige tar en titt på WIkipedia og leser litt. Tegningen er også tatt fra Wikipedia.

Toilet? -I don't know

Er det noe italienerne kan så er det å skru opp prisene på strategiske steder. Idag var det tur opp på vulkanen Vesuv som sto på agendaen og da var vi forberedt med matpakke og drikke i sekken. Men siden vi svetter mer enn vi kan bære så var vi forberedt på å svi av noen kroner på drikke før oppturen opp de siste 160 høydemeterne til Vesuvs topp på 1281 meter. Foran bodene sto det en campingbil-kiosk hvor de solgte iskald drikke til en utrolig billig pris. Kun 0.6 euro for en halvliter vann, det er ikke galt på slikt et sted. Våre spreke ungdommer invisterte ivrig i både brus og vann fra denne mobile kiosken.

Med hender og sekk full av drikke gikk vi videre mot en bod hvor det med store bokstaver sto "Toilet" på utsiden. Glimrende tenkte vi og lette etter mynter for å besøke det nødvendige rom. Vi ble imidlertid møtt av en sur og grinete italiener som stanset oss og sa at disse toaletter var kun for de som handlet hos ham. Vi forsto raskt settingen, her har moblie utsalg tatt innersvingen på butikken hans og han var rimelig sur på campingbil-kiosken og priskrigen som nå hadde oppstått på dette ellers så fredlige stedet.

-Are there other toilets here, then? spurte vi.

-I don't know, svarte mannen.

Jeg spurte ham så om han var ny på jobben, var dette hans første dag på dette stedet siden han ikke visste noe om den lille parkeringsplassen vi nå sto på. Vel, vi listet oss ut igjen da han ba oss spørre etter toalett i campingbilkiosken. Og ja, vi fant det andre toalettannlegget, jeg har faktisk sett et lignende annlegg på sentralbaneannlegget på Lisleby, du finner et helt likt toalett system på grusbanen på Lisleby hver 17.mai. Og hva kunne glede oss mer enn å betale en frivillig gave til den hyggelige mannen som ga oss en våtserviett etter toalettbesøket. Nærmere beskrivelse av dette annlegget vil jeg av hensyn til leserne ikke gi. Det skal jo tross alt være en hyggelig opplevelse å lese bloggen.

Det var også en fornøyelse og betale 2.5 euro for parkeringen. Her var det ikke akkurat noen kvittering som vi fikk, nei her er det bare å samle inn for alle frimodige sjeler. Hvorfor tigge i gatene når man kan samle inn penger for de som står langs veien?

Vel, vi er jo vane med å gi almisser så dette gikk greit. Etter at inngangspengene var betalt, nei, det er ikke gratis å gå opp på en fjelltopp i Italia, så bega Wenche jeg og to ivrige ungdommer oss opp på denne berømte vulkanen.

Vi er i Syden

En kort tykkfallen spanjol løper svett rundt med en vannflaske under armen. Sigarrøykende italienere ser arogant utover torget. Kritthvite engelskmenn rotter seg sammen på den engelske puben som selger fish and chips. Skotter med celtic T-skjorte som aldri tas av kroppen hverken dag eller natt diskuterer høylytt mens bordet er full av tomflasker. Hviskende sjenerte nordmenn diskuterer stille om de skal sette seg på restauranten som eieren bønnfaller dem å innta. Og på gatehjørnet står en middelaldrene danske å røyker pipe så selv grekere føler seg forgiftet. Pussig at denne arten nekter å dø ut. Kort sagt, vi er i SYDEN!

Ser du "elefanten"?

Faraglioni-øyene ved Capri

Marina Piccole på Capri

Tiberius bolig på Capri

Etter å ha tatt bussen ned til Capri by bestemte jeg meg for å benytte tiden til å besøke Villa Jovis eller Tinerius borg på østspissen av øya. Jeg tenkte å ta en buss opp til dette berømte stedet. Men her gikk det verken buss eller traktor. Jeg måtte gå på smale veier hele veien opp til denne borgen hvor keiser Tiberius oppholdt seg og styrte romerriket.'

- I det 15. år av Keiser Tiberius regjering, står det i Luk 3:1. Denne andre romerske keiseren var litt av en type, eller kanskje vi skal si uhyre om vi skal tro de to samtidige romerske historieskriverne Sveton og Tacitus. Tiberius var ikke bare homosexuell, han var pedofil også og forgrep seg til og med på spedbarn. Historiene er så skrekklige og uhyggelige at de fleste lar være å lese detaljene i Svetons skildringer. Det sies at han lot sine offer kaste ut over den over 300 m høye klippen bak meg på bildet av bare nytelse over å se sine ofre lide. Man gjør seg noen tanker etter å ha sett dette stedet selv om det er diskusjoner om hvor gamle disse ruinene er. Men at Tiberius var keiser fra 14 e.Kr til 37 e.Kr og styrte sitt rike fra Capri, det er de fleste enige om. Og sine etterfølgere Caligula, Claudius og Nero var jo heller ikke noe bedre. 

Vel, jeg kom meg opp, og jeg kom meg enda raskere ned. En dukkert og deretter rett på båten for hjemturen. Denne dagen skulle jeg hatt en skritt-teller.

De føniske trapper

Bussene koster ikke all verden her på Capri. Problemet er bare at de kun selger enkeltbilletter. Det er to havner på øya, en på nordsiden og en på sørsiden (Marina Grande og Marina Piccolo). Det er også to byer på øya. Capri by ligger 120 moh og ligger altså midt på øya hvor det ikke er alt for høye fjell. Skal man så til den blå grotte f.eks, må man stille seg i kø fra Marina Piccolo og ta bussen til Capri by, derfra kan man ta ny buss opp til den andre byen AnaCapri som ligger vesentlig høyere på vestsiden. Der må man igjen skifte buss, ny kø, ny billett og så kan man komme til den blå grotte. Dette ble selvfølgelig forklart på den mest kompliserte måten av mic-mannen på båten slik at saueflokken alle som en kunne kjøpe billetter til hans delvis guidede tur. Vel, han har jo noe rett i det han sa. Men som du sikkert alt har skjønt, vi og spesielt jeg elsker å gå mot strømmen. Jeg er ingen sau, tenkte jeg, jeg er en fjellgeit. 

De to byene på Capri har ingen naturlig forbindelse. Det har alltid vært meget komplisert å komme seg fra en by til den andre. Egentlig har man bare ett valg om man ikke er lokalkjent og i tillegg fjellklatrer. Man kan kun komme til Anacapri via de fønsike trapper. Som det ligger i navnet, denne stien er tusenvis av år gammel. Vel, om ikke fønikerne grunnla den, så gjorde iallefall grekerne det. 

Dermed bar det i vei. Jeg spurte etter veien selv om jeg så trappene i det fjerne. 

-Impossible, not possible, difficult, svarte alle italienerne jeg møtte. En skulle vise meg veien, men jeg kom kun til bussholdeplassen hvor han igjen formante meg til å ta til fornuft. Dermed havnet jeg helt ned i Marina Grande og måtte ta hele veien opp via de føniske trapper. Det gjelder nemlig å holde på sitt.

Turen opp var fantastisk, det var varmt og litt hardt, men fullt overkommerlig. Jeg mener, dette var jo ikke akkkurat Besseggen. Trappene havnet ved villaen til Axel Munthe og der traff jeg også Wenche og the teenagers. Dermed hadde jeg nådd Anacapri til fots. Men dagen var ikke over for min bein skulle det vise seg

Og deretter ble vi sultne

I reisebrosjyrene står det at det er billigere å kjøpe mat på et supermarked for deretter å spise det i en park eller på en krakk. Men som det også sto, det finnes nesten ikke steder å kunne sitte ned uten å betale på Capri. Vel, vi fant da en stor og bred trapp midt i Capri by hvor det tydelig sto på et skilt at her var det forbudt å sitte og forbudt å stå. Men heldigvis var det noen potteplanter på siden av trappa og der satte vi oss ned, trygge på at vi ikke hindret noen.

Etter noen minutter kom en av urbefolkningen med stokk og hvitt hår. Han ba oss flytte oss, han hadde brukket beinet på mat fra turister, sa han og om politiet så oss ville vi få tusen kroner i bot. Vel, tenkte jeg: If you can not beat them, join them. Dermed tok jeg fram kartet og spurte om han kjente til Capri. Bryskt svarte han at han bor her og dermed svarte han litt motvilllig på mine spørsmål om fotturer på øya.

Det var på Capri...

-Det var på Capri jeg så henne komme, sang Erik Diesen i sin kjente sang. Vi måtte idag tidlig opp for å rekke båten fra Marina Cantone kl 9 i dag tidlig. Det er parkeringsmuligheter nesten over alt til tross for de svært så trange omgivelsene. Jeg trodde ingen kunne overgå Europark, men her kommer til og med Europark til kort når det gjelder griskhet og utnyttelse av desperate bilister. Men heldigvis er jeg god til å prute og til forskjell fra Europark i Norge så lar prisen seg diskutere her nede, iallefall om man kjenner de små triksene som skal til.

Båten var ganske så full og vi dro av sted i klart og skyfritt vær. Dermed fikk vi også sett de stedene vi hadde besøkt tidligere i uka fra havsiden. Bare man nevner ordet Capri så får euroene ben å gå på. At jeg hadde prutet ned parkering til 12 euro hjalp ikke stort når båtbillett, guidet tur og busser skal betales. Blir man sulten på Capri så har man mulighet til virkelig å bli kvitt noen euro til. Her forsvinner euroene i samme fart som i bankene i Hellas. Men vi har vært ute en sommerdag før og hadde ryggsekken full av mat og drikke. Og med mine friske ben nektet jeg å kjøre bussen opp til Capri by, her skulle apostlenes hester virkelig få kjørt seg. Mannen med mikrofonen på båten advarte oss på det sterkeste å gå, her var det bratt, veldig bratt. Som ekte nordmann ble jeg skikkelig provosert, trodde han vi var dansker, trodde han ikke vi visste hva kupert terreng var? Her skulle ikke bare byen Capri bestiges, tenkte jeg, nå skal jeg virkelig trosse denne øya å bestige selve Anacapri som lå over oss totalt utilgjelig.

Øya er full av gammel og ny historie. Lenin, Marx og Torosky (?) har hatt sin historie her. Pussig nok forresten, jeg har aldri forstått dette med kommunistenes sterke behov av luksus. Men selv super-luksus-nyteren Keiser Tiberius nøt livets glade dager på Capri. Faktisk så styrte han hele romerriket fra denne øya. Tiberius var keiser fra 14 e Kr og til 37 e Kr. Dvs TIberius var keiser da Jesus ble korsfestet. Jeg tror det er i Luk 3:1 hvor han er nevnt med navn.

Capri er ikke så stor, men det er enorme høydeforskjeller. Det bor ikke så mange mennesker på øya, men de som bor der har mye penger, iallefall så bør de raskt kunne skaffe seg penger så høyt prisnivået er. Det mangler nemlig ikke på turister. Om sommeren yrer det av liv. Båten vi reiste med tok en rundtur rundt øya. Vi så åpningen til den blå grotte og denne skulle vi få mulighet til å besøke senere. 

Tre byer èn ettermiddag

Formiddagen fredag gikk med til å bestige det lille fjellet vi har overfor oss. Her er det utsikt ut over hele Napolibukta og også langt nedover Amalfikysten. Jeg vet ikke hva det er med denne varmen, men den virker iallefall positivt på mine bein og legger. Her kan jeg gå vesentlig lenger uten å bli sliten og stiv. Det gir meg ny energi og en villmarkens sønn (!) som meg for virkelig utfoldet meg.

Ettermiddagen gikk altså med til å besøke kyststripen på sydsiden av Sorrentohalvøya. Her ligger byene Positano, Amalfi og Ravello. Den første, Positano ligger klistret oppover fjellveggen på begge sider av en kløft. Det ser helt vanvittig ut og det er bare en enveiskjørt vei ned i byen og en ut og opp av byen. Her respekteres faktisk enveiskjøringsskiltene. VI er overrasket over hvor få sykler vi ser. Det kan vel ikke være slik at alle syklister i Italia deltar i Tour de France. Jeg trodde nettopp et slikt landskap innbø til sykling. Men det er mulig de har innsett realitetene, nemlig at det er livsfarlig på veiene her nede.

Man blir litt sliten av å kjøre og jeg regnet med vi skulle hjem etter å ha besøkt Amalfi. Men min kone Wenche er jo redd for å gå glipp av noe så vi bestemte oss for å kjøre litt opp i fjellene til en by som heter Ravello. Her har artister og berømtheter som Wagner, Grieg, Garbo osv søkt tilflukt. Byen er ganske liten, men flott, det er utrolig hvor mennesker bor på denne kloden.

Bønnemøte med katolikker i hule

Jeg trodde dette skulle bli en ferie med relax og matorigier, men slik er det ikke blitt. Jeg har nesten aldri spist så lite og beveget meg så mye. Er derfor svært så støl i beina. Etter å ha kjørt noen kilometer til nærmeste supermarked og spist et måltid med seigt brød så bestemte jeg meg for en utflukt. Men før jeg forlater temaet mat og brød så lurerer jeg på en ting. Hva er det med italienere og hvete. Jeg har endelig forstått at spagetti ikke vokser på trær. Spagetti er laget av hvete slik jeg har forstått. Her er det pasta i alle fasonger, og dette stoffet er laget av hvete. Pizzabunnene er også laget av hvetemel og det er helt ok. Problemet er at de antageligvis kun bruker en type deig til all slags bakverk. Om det er boller, brød, rundstykker, baguetter eller pizza så er det den samme deigen de benytter. Dermed tygger vi så vi blir støle i munnmuskelaturen. Her er det altså trim til hele legemet.

Kl 11:30 kom jeg meg av gårde. Wenche og ungene (eller tenåringene får jeg kanskje si) var hjemme og jeg bega meg ut i heten på egen hånd. Punta Campanella heter halvøyas ytterste punkt. Her står et lite tårn og det er en lang historie om dette strategiske punkt, men ikke noe av oldtidens byggverk er bevart fra denne østspissen i Italia. Det var en god liten vei utover halvøya, det har nok vært endel militær aktivitet for noen år siden her ute så her var det tydelig at det engang har vært en vei. 

Etter ca en time kom jeg fram til spissen med fyrtårnet og borgen. Jeg var fortsatt endel meter over havnivået, men kunne se det grønne vannet på alle sider. Men det var alt for langt å hoppe ned. Jeg syns å lese på kartet at jeg var 47m over havet, men det hørtes litt mye ut. Uansett, det gikk en sti i en svært så smal kløft ned mot vannet. Det var virkelig en utfordring å klatre ned her. På bilder ser jo det meste vannrett ut, men her var det rimelig vertikalt for å si det sånn.

Det bølget godt og fjellet var sylskarpt, men med litt veiledning fra fire teologi og filosofistudenter fra Roma så kom jeg meg uti. Jeg fikk sågar låne dykkemaske og snorkel. Dette var litt av en opplevelse, her var det koraller og fjellskrenter under vann og en masse fisk. Jeg er jo ikke den store biologen, men dette var vakkert. Fiskestimer som svømte parallelt og i flokk omtrent som japanere med Nikonkameraer i VIgelandsparken var et syn å se. Jeg kom meg også opp av vannet med livet i behold og tok min plass i den store grotta på stedet. Guttene forklarte meg at de først skullle ha ti minutters bønnemøte før de skulle ta matpakka og melonene de hadde med. Da passet det jo godt at jeg var pinsevenn og vant med bønnemøter. Ok, det var litt annerledes enn tirsdagsmøtene på Bless, men dette var trivelige gutter som delte med seg av sine overmodne vannmeloner. Jeg er jo ikke den store fruktspiseren, men banana jeg hadde med gikk ned på høykant (dog med en liten sving). Hjemturen ble litt lengre enn nedover, men jeg kom meg hjem med helsa i behold og enda mer solbrent og støl enn jeg var før turen. Viser ikke vekta lavere når jeg kommer hjem så hiver jeg'n ut av vindu. I kveld blir det pasta laget av den fineste hvete.